Enkel Newton-fysikk slår FIFAs dyre sensor i vaier-gate

På overtid i første omgang i Miami klinte Ørjan Nyland ballen utover banen fra femmeteren. Men ballen fikk en unaturlig bue og landet rett ned hos Elliot Anderson som spilte videre til Jude Bellingham, som utlignet til 1-1.

Ifølge Solbakken reagerte hele benken og Ørjan Nyland umiddelbart, og mente ballen hadde vært borti kameravaieren som henger over banen. Hadde den det, skulle dommer Clément Turpin blåst for dropp og annulert scoringen.

FIFA avviser

Forbundet viser til sensoren i den offisielle kampballen: Ingen «peak» i det de kaller ballens hjerteslag da den var i lufta, altså ingen indikasjon på at den traff noe. Men Ståle Solbakken og halve Norge er ikke i tvil om det motsatte. «Ballen treffer en vaier og faller rett ned. Det er ingenting å diskutere,» sa landslagssjefen etter kampen, som Norge til slutt tapte 2-1 etter ekstraomganger. Det hadde «kledd Fifa å innrømme det», mener Solbakken.

Ballen sender data 500 ganger i sekundet, men den måler ikke om den har vært borti en vaier. Den beregner akselerasjon ut fra rådata, ved hjelp av algoritmer publikum ikke får innsyn i. Fravær av et registrert utslag er ikke det samme som fravær av kontakt. Førsteamanuensis Thomas Bull Andersen ved Aarhus Universitet, som forsker på fotball og biomekanikk, avviser også grafen blankt: «Det beviser ingenting.»

En ballbue endrer seg ikke slik i luften uten ekstern påvirkning, altså nettopp et utslag en akselerasjonsmåler er laget for å fange. At grafen likevel skal ha vært flat, er i seg selv underlig.

Så kan det være at ballen ikke traff vaieren?

Den samme ballen kjente et hårstrå

For ballen er utvilsomt følsom nok. I utslagsrundekampen mellom Portugal og Kroatia registrerte den offisielle ballen, Adidas Trionda, en ørliten berøring fra Igor Matanović i oppspillet. Det var nok til at Kroatias utligning ble annullert for offside, og at Portugal gikk videre. Berøringen var så ubetydelig at kommentatorene beskrev den som et streif mot hårtuppene. FIFA og Adidas fremhevet episoden som et eksempel på hvor presis teknologien er.

Da er spørsmålet uunngåelig: Hvordan kan den samme ballen kjenne et hårstrå mot et hode, men ikke en stålvaier som bøyde sendte ballen rett ned? Enten er sensoren så følsom som FIFA skrøt av mot Kroatia, og da burde den fanget vaieren. Eller så er den ikke det, og da kan den ikke frikjenne noe som helst. FIFA kan ikke få det begge veier.

Black box i en VM-kamp

Det betrygger ikke akkurat oss konspiratorikere at ingen utenfor FIFA og leverandøren får se rådataene. Vi får presentert «ingen peak» som et faktum, men ikke måledataene, feilmarginene og algoritmene. Det er en lukket boks som feller en dom i en av turneringens viktigste kamper, og FIFA ber oss bare kjøpe deres konklusjon.

FIFAs andre offentlige argument holder heller ikke. I en uttalelse til tyske Sportschau og VG 13. juli sa forbundet at opptaket «tydelig viser at kameraet verken rister eller beveger seg», og at det derfor ikke kan ha vært kontakt. Men ballen skal ha truffet vaieren, ikke selve kameraet. Og spidercam-kameraet henger gyrostabilisert og er konstruert for å holde seg stødig uavhengig av hva som rører seg i riggen. At det ikke rister, beviser like lite som en flat sensorgraf.

I helgen la FIFA ut nok en video og grafikk fra ballsensoren, men fortsatt uten det som betyr noe: Rådataene. Teknologiekspert Magnus Brøyn kaller det «en teknologisk skam at Fifa ikke vil dele rådata fra ballen». TV 2-kommentator Mina Finstad Berg er inne på det samme: «De ber oss stole blindt på teknologien, men de gir veldig lite informasjon.»

Samtidig finnes det et åpenbart bedre bevis, som alle har tilgang til. Det er ikke engang high-tech. Amerikanske Fox filmet situasjonen. Fra et helt vanlig kamerabilde kan man plukke ut ballens bane før den angivelige kontakten og beskrive den matematisk.

Kunne vært regnet ut av en syvendeklassing

En ball i lufta følger fysikkens lover. Med utgangsfart, vinkel, gravitasjon og luftmotstand kan man regne ut nøyaktig hvor den skal videre, akkurat som man beregner månelandinger og kulebaner. Sammenlign den beregnede banen med det videoen faktisk viser etter det aktuelle punktet: Stemmer det, har ikke ballen vært borti noe. Avviker det, har noe påvirket den, uavhengig av hva noen sensor måtte ha registrert eller oversett.

Britiske BBC gjorde faktisk noe i den retningen. Kanalens 3D-grafikk av situasjonen viser at ballens bane brått endret seg etter Nylands utspark, akkurat slik en ytre påvirkning ville gitt. FIFA avfeier riktignok BBC-grafikken som «basert på optisk sporingsdata, uten tilgang til data fra ballens sensor», og mener egen teknologi er mer presis. Uten å la andre etterprøve dataene.

Den fulle beregningen er likevel ikke gjort. Eller om den er gjort, er den ikke lagt frem. Hadde ikke dette, og heller ikke annulleringen av et Norge-mål, hvor dommeren først godkjente målet før VAR grep inn, skjedd, kunne Norge vært videre. Hvem vet? Kanskje hadde vi vært regjerende verdensmestere?

Feil verktøy til jobben

FIFA har brukt enorme summer på teknologi som skal fjerne tvil: Halvautomatisk offside, connected ball, sensorer overalt. Resultatet er kontroverser og usikkerhet.

Uansett, Norge tapte kampen, og den kommer ikke tilbake. Norges Fotballforbund har også lagt saken død og leverer ingen protest. Solbakken har rett i at en innrømmelse hadde kledd FIFA. Det holder ikke å avvise saken med at «sensoren så ingenting» – sensoren var aldri det rette vitnet.

Vaier-gate: Jeg lytter nok mer til profesjonelle fotballfolk som har sett baller i alle retninger daglig et helt liv fremfor mulige teorier om laminær luftstrøm fra VGs fysikere og forskere i aerodynamikk https://t.co/2o6UMW6eNd

— Wegard Bakkehaug (@wegardb) July 13, 2026