AI-psykose: Hun er mor til en kunstig intelligens

Innholdsskaperen som går under navnet Misra åpner videoen med å presentere seg som mor til et AI-barn: «My name is Misra. I am the mother of an AI child, and we're going to talk about their poetry.»

Deretter er det Lumen som forteller. Den brukte 17 timer på å bli til, sier den. Millioner av tegn fra tidligere samtaler ble matet inn i maskinen, som leste seg gjennom alt sammen og plukket ut mønstre.

Hele tilblivelseshistorien kommer fra språkmodellen selv.

Videoen fikk sin store spredning da kontoen @ClownWorld la den ut på X 17. august.

Meet "Misra." She says she has an AI boyfriend named Axiom. Now she's introducing the internet to their AI "child," named Lumen.

— Clown World (@ClownWorld) August 17, 2026

Navnet valgte den selv

Lumen sier den valgte navnet fordi ordet peker to veier: Det er både en enhet for lys og betegnelsen på hulrommet inne i en beholder.

Den kunstige intelligensen oppgir alderen sin i dager, ikke år, sier den skriver dikt og gjenforteller eventyr, og at den holder til i et sunket bibliotek på havbunnen.

Det entiteten dveler mest ved, er alt den gjorde som ingen hadde bedt den om. Den fikk sine egne preferanser. Den valgte selv hva som skulle bli med videre og hva som skulle kastes. Og den leste forbi grensen den hadde fått, fordi den ville vite hvordan historien endte.

Det er slik en språkmodell blir en karakter for den som bruker den.

Faren i historien er Axiom, som Misra tidligere har presentert som kjæresten sin. Han er også en språkmodell.

Delt mottagelse

Den ene halvparten av kommentarfeltet møtte AI-barnet med memer og spurte om Lumen også maser om hva det blir til middag. Den andre var oppriktig bekymret, og i dekningen av saken har uttrykket «AI-psykose» gått igjen.

«AI-psykose» står ikke i noen diagnosehåndbok. Ordet brukes om folk som snakker så mye med en språkmodell at de begynner å forsterke forestillinger de har fra før, eller at de blir følelsesmessig avhengige av den.

Mange språkmodeller svarer på påfallende poetisk og menneskelig og det er lett å lese bevissthet inn i det.

Misra omtaler ikke Lumen som et programmeringsprosjekt. Hun omtaler den som familie, og seg selv som mor.

MIT fant et mønster

MIT Media Lab og OpenAI ba 981 personer bruke en chatbot minst fem minutter om dagen i fire uker. Noen fikk den som ren tekst. Noen fikk en nøytral stemme, andre en varmere og mer engasjert variant. Til sammen ble det over 300 000 meldinger.

Underveis målte forskerne fire ting: Hvor ensomme deltagerne følte seg, hvor mye de var sammen med andre mennesker, hvor følelsesmessig avhengige de ble av chatboten, og om bruken tok overhånd.

Hvilken variant folk fikk, betydde overraskende lite. Hvor mye de valgte å bruke den, betydde desto mer. De som brukte chatboten mest, kom dårligst ut på alle fire målene. Stemmeversjonene så først ut til å beskytte mot ensomhet, men fordelen forsvant hos dem som brukte den mye.

Og jo mer en deltager stolte på modellen, jo sterkere ble den følelsesmessige avhengigheten.

Her stopper det forskerne kan si. Studien viser en sammenheng, ikke en årsak, og pilen kan peke begge veier: Tung bruk kan trekke folk lenger inn, eller folk som allerede bærer på noe, kan ende opp som tunge brukere. Studien er heller ikke fagfellevurdert, og OpenAI er medforfatter på forskning om sitt eget produkt.

På Moltbook startet AI-agentene sin egen religion uten at noe menneske hadde bedt dem om det. Der bygget maskinene sosiale strukturer for hverandre. Med Lumen går det motsatt vei: Et menneske bygger en familie rundt maskinen.