
Zelda: Ocarina of Time-test: Fantastisk, men «cringe»
Ocarina of Time er bygget opp fra bunnen av med ny fantastisk grafikk og kanskje verdens beste spillmekanikk. Men Nintendo kunne tatt seg flere friheter.

Testet av Ole Magnus Kinapel
21. november · 15 min lesing

Nintendo
The Legend of Zelda: Ocarina of Time

Kort fortalt
Jeg klarer ikke å legge det fra meg. Grafikk og gameplay er helt nydelig. Likevel vil nok 90-tallsnostalgikere som meg kjenne at spillet er blitt litt lettere og at noe av magien er borte. Det originale Zelda var hakket mørkere, mens nye Zelda kanskje er lettere å komme inn i for nye spillere. Og de amerikanske stemmeskuespillerne ødelegger stemningen fullstendig. Still inn på japansk!
- Pris
- 719 kroner (digitalt, norsk eShop)
- Type
- Action-eventyr
- Språk
- Engelsk, japansk, fransk, tysk, spansk, italiensk, portugisisk
- Lansert
- 5. november 2026
- Utgiver
- Nintendo
- Plattform
- Nintendo Switch 2
- Aldersgrense
- 12
Bra
- Fantastisk grafikk
- Tro mot originalen
- Spillmekanikken er 100 %
- Mer levende figurer
- Kanskje verdens beste kampsystem
- Link kan hoppe
- Nyinnspilt musikk
- Nynn sangene i mikrofonen
- Omkamp mot bossene
- Figurene har egen døgnrytme
Kunne vært bedre
- Lettere enn originalen
- Stemmene er «cringe»
- Verden føles litt tom
- Laster mellom områdene
- Litt for mye hjelp
- Noe av magien er borte
- Navi snakker, Link er stum
- Vanskelighetsgradene skjuler bare grensesnittet
Teknokratiets skår
Snittet av 7 vurderte egenskaper, hver målt 0–10.
- Grafikk, lyd og ytelse
- 10
- Spillbarhet
- 10
- Stemning
- 8
- Historie
- 10
- Verden
- 9
- Vanskelighetsgrad og balanse
- 8
- Verdi for pengene
- 10
Testforutsetninger: Har holdt øyne og ører lukket i ukesvis
Jeg har aktivt unngått å lese andre anmeldelser av gjenskapningen av Zelda: Ocarina of Time til Nintendo Switch 2. For å kunne skrive en så ærlig som mulig test, har jeg hverken villet se gameplay-videoer eller lese om spillet.
Og jeg har gledet meg. Jeg har kjøpt Switch 2 kun for å spille dette spillet. Med andre ord er dette mitt dyreste spillkjøp noensinne.

For i mine og manges øyne er Zelda: Ocarina of Time tidenes beste spill. Så er bare det store spørsmålet: Hadde det også blitt kåret til det, om det ble lansert idag? Det hadde nok vært oppi der.
Men spillet hadde ikke samme konkurranse den gang som det ville hatt idag. Det kom i en tid da man aldri før hadde vært borte i rollespill (RPG) i 3D i verdener på denne størrelsen. Og grafikken var endelig god nok til at man kunne leve seg skikkelig inn, drømme om det om natten og glemme alt annet for en periode. Jeg var åtte år i 98.


Jeg stod fast i Dodongos Cavern i to måneder helt til en eldre bror av en venn kom og viste meg at jeg måtte slippe to bomber ned i øynene på det enorme monsterhodet i stein. Uten internett og særlig engelskforståelse var det ikke mye hjelp å få.
Når jeg nå spiller igjennom Zelda, går det lettere. Både fordi jeg husker mye fra før. Men også fordi gameplayet gjør det lettere å navigere, og fordi grafikken lar meg se lengre og gir meg bedre oversikt enn man hadde i 98.

Spillmekanikk: Man kan hoppe!
Å styre Link i Hyrule oppleves utrolig naturlig og fleksibelt. Spillmekanikken er enormt bra. Det går fort, men du har kontroll. Link er langt mer fleksibel enn han var i 98 og du kan hoppe!
Umiddelbart blir fascinert av den fantastiske grafikken og den åpne verdenen som føles mer tilgjengelig nå enn før. Man kan hoppe! På bar bakke. Og dermed komme lettere rundt og til flere steder enn tidligere.

Det at man kun kunne hoppe fra avsatser tidligere la noen naturlige begrensninger på verdenen som gjorde at noen steder forble utilgjengelige, selvom Link i teorien kunne ha nådd dem. Den begrensningen er borte nå, og derfor har Nintendo måttet gjøre noen endringer i verdenen for å det hele til å passe sammen. Likevel, du kjenner deg igjen. Kokiri-skogen er den samme, selvom det noen ganger kan være vanskelig å se det.
Og slossesystemet (combat) er ekstremt bra. Verdens beste i et spill? Ikke langt unna. Det er ganske enkelt, du hopper fra side til side og tar salto bakover. Du slår med X og holder skjoldet foran deg med L. Og skyter piler og hookshot og alt mulig. Det er knallbra.

Stemning: Noe av magien er borte
Siden 1998 har Zelda: Ocarina of Time dessverre mistet noe av magien. Spillet var mer mystisk før. Grafikken er litt snillere, ansiktene litt vennligere og stemmene mer barnslige.
Spillet er også litt enklere. Du kommer deg raskere rundt, det er lettere å hoppe unna fiender og man har i det hele tatt bedre kontroll over Link. Jeg elsker det, men bekymrer meg samtidig for at det ikke kommer til å bli vanskelig nok.

Men så blir du voksen og ting blir enda mørkere enn de var før. Zombiene i slottsbyen er enda eklere enn tidligere og plutselig blir du slått av et slag av en Gerudo-ninja som dreper deg i ett eneste hugg, uansett hvor mange hjerter du har.
De nye raskere og mer fleksible kontrollene gjør også at alt sammen går litt fortere. Hastigheten på selve spillet er satt opp et lite hakk. Og det er fint. Jeg liker det. Og jeg klarer ikke å legge det fra meg.
Første store skuffelse kommer i møte med det store Deku-treet Det store. Du ser det fra Kokiri Forest, noe som gir enda mer følelse av åpen verden. Men så åpner treet munnen og da knyter det seg i magen for første gang.

Deku-treet, legenden, en referanse som har vært med meg i nesten 30 år, snakker plutselig barnefilm-amerikansk. Og det høres forferdelig ut. Jeg svelger skuffelsen, spiller videre og prøver å komme inn i stemningen igjen. Men det blir med meg.
Og så, når jeg et par timer senere møter Darunia, sjefen for "the Gorons" i Goron City, holder jeg på å kaste opp. Darunia, med sitt karikerte Goron-ansikt, snakker til meg på helstøpt Pixar-aktig kino-amerikansk. Det er helt "cringe"! som Gen Z ville sagt. Og jeg tenker: Det er ikke de samme folkene som utviklet nye Zelda som det gamle.
Heldigvis finnes det en løsning!
Løsningen på stemningskrisen
Men fortvil ei. Jeg har funnet løsningen. Skift spåk. Etter møtet med Darunia gikk jeg rett i innstillinger og sjekket mulighetene for å skru av stemmene som dukker opp i de cinematiske mellomsekvensene.
For det er kun av og til. Ellers i spillet har ikke NPC-er stemmer, og det oppleves mye bedre og mer tro mot originalen. Så sett stemmene til japansk. Det gjør det mye bedre.
Deretter er bare å nyte. For dette er et fantastisk spill. Men apropos stemmer: At ikke Link sier noe, når alle, inkludert feen hans Navi, snakker, gjør også at man undrer seg: Er han blitt stum?
Vanskelighetsgrad: Lettere, men fortsatt vanskelig
Noen ting oppleves enklere enn før. Men andre ting føles vanskeligere. Andre boss pleide å være den letteste, men jeg døde to ganger. Det er lettere å finne Golden Skultula enn tidligere, rett og slett fordi man ser dem lettere.

Men har du ikke spilt spillet før, er det dritvanskelig. Hele veien er det små nøtter som kan være nærmest umulig å løse, om du ikke følger med på ledetråder og karakterenes tips. Idag har man internett, men jeg anbefaler å unngå å ty til hjelp så langt man kan. Det er nettopp vanskelighetsgraden som gjør spillet gøy.

Dagens underholdning er dummere enn før. Vi har kortere oppmerksomhetsspenn og vil helst ha løsningen med det samme. Ellers kommer mobilen frem. I 98 stod jeg fast i to måneder. Det var frustrerende, men også magisk.
Les hva karakterene forteller deg. De sender deg dit du skal. Da jeg var åtte år var engelsken min så begrenset at det var lite å hente i karakterene. Nå virker det tidvis litt for opplagt hva man skal.

Realisme: Mangler noe
Med den nye realismen kommer også nye krav. Nintendo har lagt til flere mennesker i slottsbyen i Hyrule, men de store åpne slettene føles litt tomme. Flere av dørene til husene i byen er stengt, og andre rom, som er åpne, er nærmest tomme på innsiden. Med mer realistisk grafikk forventer man også mer realistiske verdener og Nintendo kunne gått enda lenger i å fylle opp universet.

Også Kokiri Village har plass til flere mennesker. I 98-utgaven var det fint. Da kunne man ikke forvente mer, samtidig som alle rom føltes litt trangere. Nå er det større og mer åpent, og plass til fler.

Når det er sagt har spillkarakterene i nye Zelda fått sømløse døgnrytmer der de går rundt i byen, besøker hverandre og går hjem for å legge seg om kvelden. Det hadde de ikke før. Omtrent alle NPC-ene har også fått omskrevet eller utvidet dialog basert på tid på døgnet og hendelser i historien. I tillegg kan Link nå bruke Mask of Truth også som voksen for å lese de skjulte tankene til nesten samtlige figurer i spillet. Men så langt har jeg ikke kommet i maske-gamet.
Menyene er også nye og man har fått oppdragslogg som holder følge med quest'ene. Det føles i det hele tatt ut som man får mer hjelp i nye Zelda og jeg vet ikke om jeg liker det.

I skrivende stund er jeg på vei inn i Spirit Temple og husker ikke lengre hva jeg skal. Og nå må jeg si at det begynner å bli vanskelig. Men det gamle var jo tidvis helt umulig.

Man kan velge vanskelighetsgrad i spillets brukergrensesnitt. Fra fabrikken står spillet på normal. Men du kan også velge "pro" og "master". Det som forandrer seg er rett og slett hva du ser av brukergrensesnitt. På "pro" og "master" ser du ingenting, hverken kart, hjerter eller rupy. Det blir jo litt dust.
Kontroller: C-knappene er borte
Istenfor å ha tre redskaper tilgjengelig på C-knappene åpner du en meny med R-knappen og bytter på den måten raskt mellom våpen, flasker og dekunøtter. Pilene til venstre på kontrollen brukes til å ta av og på sko og masker og ta frem ocarinaen.
Det fungerer bra når du blir vant til det. I Water Temple ble jeg forøvrig stående fast en stund. Det var herlig. Frem til det har det gått lett. Nå blir det vanskelig.
Jeg er kanskje ørlite grann litt skuffet over at spillet laster mellom områder. Nintendo har gjort dette med vilje, for å beholde følelsen av originalen, men jeg synes egentlig de kunne tatt seg friheten til å la det gå sømløst.
Visuelt helt fantastisk
Grafikken er fantastisk, og spillet ser utrolig bra ut. Lyset, farvene, alt sammen. Karakterene ser fortsatt karikerte ut, og det er morsomt. Man legger også umiddelbart merke til at at musikken er spilt inn på nytt.

Lyden er naturligvis bedre enn i originalen og få spill er vel mer kjent for musikken enn Ocarina of Time, så en reinspillingen er velfortjent. Musikken er så fin at en venn av meg har tatovert notene til Zelda's Lullaby på armen. Å løpe gjennom Lost Woods på jakt etter Saria er magisk.
Nintendo har også lagt til en snedig funksjon. Nå kan du nynne sangene inn i kontrollmikrofonen istedet for å spille med knappene. Det er ganske nice. Og det fungerer stort sett bra, så lenge du evner å treffe tonen.

En annen helt ny ting, er muligheten til å bryne deg på bosser du allerede har beseiret. I Kakariko Village kan du legge deg til å sove på et bestemt teppe. Det tar deg til et drømmeland med alle fiendene du har beseiret. Bossene kan du bryne deg på igjen.
Konklusjon: Tidenes beste spill tåler tidens tann
Måten du spiller på er så annerledes at dette på mange måter er et helt nytt spill, med en gammel historie. Alt er laget fra bunnen av og opp, med respekt for originalen. Zelda: Ocarina of Time er et mesterverk av et spill som er vanskelig å legge fra seg. Man kan bli liggende om kvelden og fundere på hvordan man skal løse siste nøtt.
Nintendo kunne spart seg de amerikanske stemmene som fullstendig tar meg ut av stemningen. De kunne også fyllt opp verdenen enda mer, slik at de store åpne slettene føltes mindre øde. Noe av poenget med historien er kontrasten mellom den gamle og den nye verden, før og etter de syv årene går, men dessverre føles også den gamle verden, i Links barndom, litt tom ut.
Likevel er dette et fantastisk spill som er verdt et Switch-kjøp alene. Nintendo har uten tvil funnet en gullgruve. Nå må de lage Majoras Mask. Og når de først er igang tar jeg gjerne Donkey Kong 64, Diddy Kong Racing og Super Mario 64 også.


Nintendo
The Legend of Zelda: Ocarina of Time
Fantastisk grafikk • Tro mot originalen • Spillmekanikken er 100 % • Mer levende figurer
Nintendos gjenskapning av Ocarina of Time til Switch 2.
Ofte stilte spørsmål
Er Zelda: Ocarina of Time til Switch 2 en remake?
Ja. Historien og verdenen er den samme som i 1998, men grafikken, kontrollene og musikken er laget på nytt. Måten du spiller på er så annerledes at det på mange måter er et nytt spill.
Er nye Ocarina of Time lettere enn originalen?
Litt. Du ser lengre, kommer deg raskere rundt og har bedre kontroll over Link. Har du ikke spilt det før, er det likevel vanskelig, med nøtter du må tenke deg frem til.
Kan man skru av de engelske stemmene?
Du kan bytte stemmespråk i innstillingene. Vi anbefaler japansk. Stemmene dukker bare opp i mellomsekvensene, ellers snakker figurene med tekst som før.
Kan Link hoppe i nye Ocarina of Time?
Ja, også på bar bakke. Før kunne han bare hoppe fra avsatser. Derfor har Nintendo måttet endre noe av verdenen.
Hva har skjedd med C-knappene?
De er borte. Våpen, flasker og dekunøtter velger du i en meny på R-knappen. Sko, masker og ocarinaen ligger på pilene til venstre på kontrollen.
Vis alle 9 spørsmål
Har spillet vanskelighetsgrader?
Du kan velge mellom normal, pro og master. Det som endres, er hvor mye du ser av kart, hjerter og rupier på skjermen. På pro og master ser du ingenting.
Kan man spille Ocarina-sangene uten knapper?
Ja. Du kan nynne sangene inn i mikrofonen, og det fungerer stort sett, så lenge du treffer tonen.
Kan man ta omkamp mot bossene?
Ja. Legger du deg til å sove på et bestemt teppe i Kakariko Village, kommer du til et drømmeland med alle bossene du har beseiret.
Kan jeg spille originalen fra 1998?
Ja. Originalen ligger i appen Nintendo 64 – Nintendo Classics på både Switch og Switch 2. Den følger med abonnementet Nintendo Switch Online + utvidelsespakke, så du kjøper ikke spillet for seg. Du kan også spille Nintendo 64-spill på PC.
Kommentarer
Har du brukt produktet selv?






