Sennheiser Momentum 5 test: Glitrende – når du gjør én liten justering

Det finnes låter du kan sette på ti ganger på rad første gang du hører dem. Nobody Speak med DJ Shadow og Run the Jewels er en sånn låt. Jeg hørte den første gang da jeg kjørte artister mellom Gardermoen og Slottsfjell. En av headlinerne satt den på i bilen. Igjen og igjen. Og igjen. Men det gjorde liksom ingenting.

Nå sitter jeg med Sennheiser Momentum 5 på hodet og lar samme låt strømme gjennom ørene. Gitarintroen smeller rett inn i bassen. Vokalen ligger tydelig over: De to gutta smeller på hver sin måte, den ene med bassete stemme, den andre mer nasal. Blåserne hugger gjennom. Fet låt. Og her skinner også Momentum 5.

Men. Momentum 5 er stilt inn litt for basstungt fra fabrikken. Jeg hører det tydeligst på Opr med Gesaffelstein, der bassen står nesten naken i miksen: Den er ikke så presis og punchy som jeg hadde tenkt. Samtidig hører man tydelig de forskjellige instrumentene, hi-hatten, synthen. Og i det lyse synthpartiet, der tonene svever inn i evigheten, da skinner hodetelefonene også. Inn i evigheten.

Og her er det interessante. I appen ligger det forhåndsinnstilte EQ-profiler. Jazz-profilen løfter mellomtonen og demper bass og sub-bass. Klassisk-profilen gjør omtrent det samme. Ser du mønsteret? Det kan virke som at Sennheisers egne innstillinger er enige med meg: De demper sin egen bass.

I mange år har jeg vært litt usikker på EQ. At alle skal drive og stille inn produkter til sin egen preferanse. Folk vet jo ikke alltid best selv. Ta album, for eksempel: At man hører låtene i den rekkefølgen artisten har tenkt, at de danner en helhet som er større enn enkeltdelene. Det tror jeg på. Men på Momentum 5 er EQ-en ikke til pynt. Den er nøkkelen som låser opp hodetelefonene.

Min mest spilte låt i fjor var Visa från Utanmyra med Jan Johansson. Et opptak fra 1964, bare piano og kontrabass. På Momentum 5 hører du pianoklangen godt, og hver tone har etterklang. Du hører at fingeren treffer instrumentet. Det er mye flott musikk som er laget på datamaskiner, men det at du hører anslagene i pianoet og treverket i kontrabassen – det er fint. Du hører til og med båndsuset fra 1964. Og det skal man gjøre på dette opptaket.

Samme historie med Bach og fiolinisten Arthur Grumiaux: Ved flere anledninger kan man faktisk høre at det er et instrument av tre. At hestehåret stryker mot strengen. At det er harpiks på buen. Da er det bra.

Jeg var en gang så heldig å få blindlytte på to fioliner som en fiolinist vurderte å kjøpe. Begge kostet mye, den ene vesentlig mer. Det interessante var at den rimeligste hadde en umiddelbart mer «behagelig» fremtoning. Men den dyre hadde en STØRRE lyd. Høye og lave toner. Jeg har siden tenkt at de to fiolinene minner om moderne popmusikk, som ofte er mikset for å låte bra i bilen: De dypeste og høyeste tonene kuttes, og alt presses mot midten. Umiddelbart behagelig, i hvert fall på dårlige anlegg. Men det blir kjedelig, og du når aldri de høye toppene og de lave bunnene. Som livet selv. Vi vil nok egentlig ikke leve foruten toppene og bunnene. Og sånn er det med Momentum 5 også: Rett ut av boksen er de «behagelige». Med klassisk-EQ blir lyden større.

På Kind of Blue med Miles Davis strekker ikke diskanten helt til topps: Du hører at det er to slag på hi-hatten og at skimmeret brer seg etterpå, men hadde det gått an å høre det siste slaget litt bedre? Med jazz-EQ-en på plass hører jeg de to slagene tydeligere. Igjen: Nøkkelen ligger i appen.

Når Kings of Convenience synger Homesick, høres det ut som Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe er i rommet med meg. Jeg hører tydelig at det er to stemmer, selv om de harmonerer.

Jeg har testet Momentum 5 side om side med Momentum 3 Wireless, Apple AirPods Pro 3, Sony INZONE H6 Air og gamle Sony WH-1000XM2.

Mot Momentum 3 er dommen klar: Momentum 5 er tydelig bedre. På Visa från Utanmyra klinger pianoet klarere og instrumentene føles mer ekte. På Bach hører vi solisten tydeligere. Momentum 3 er, rett ut av boksen, et gøyalt og flott sett hodetelefoner – som faktisk er stilt MINDRE basstungt enn femmeren. Sennheiser ser med andre ord ut til å ha valgt bassen med vilje.

Mot AirPods Pro 3 blir det mer interessant. På Jan Johansson er Momentum 5 litt klarere og crispere – men det er overraskende lite. Og uten jazz-EQ er Momentum 5 rett og slett i overkant bassete mot proppene. Det er først på Bach at AirPods faller igjennom: Der vinner de store klokkene tydelig. Og egentlig heldigvis – med tanke på at det er store klokker det er snakk om.

Så en tilståelse: På t-banen har jeg av og til byttet FRA Momentum 5 TIL AirPods Pro 3, fordi jeg liker støydempingen bedre. Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe feil. Men det har jeg ikke. Amerikanske SoundGuys har målt AirPods Pro 3 til bedre støydemping enn samtlige over-ear-hodetelefoner de har testet. Propper med god forsegling har rett og slett tatt igjen klokkene på støykansellering. Momentum 5 demper godt, men det er ikke her de vinner.

Byggekvaliteten er god. Du merker at det er lagt innsats i designet. Men over lang tid blir det gjerne litt klamt med store hodetelefoner uansett – særlig hvis du bruker briller, har øreringer, eller det er sommer. Skal du sitte veldig lenge, for eksempel på en buss, kan det friste med propper i stedet, særlig når du kan få så sinnssykt bra lyd i små propper som AirPods Pro 3. Sony INZONE H6 Air, som jeg også tester for tiden, er laget for gamere som skal orke å game hele natten – de er behagelige over lang distanse på en måte flaggskip-klokker med ANC sjelden er. Men nå sammenligner jeg epler og pærer: Mot ørepropper og gaming-headset er Momentum 5 klart bedre på lydkvalitet. Og mot andre ANC-flaggskip er de helt på høyden hva gjelder komfort.

Og så stresstesten, Safari Song med Greta Van Fleet på høyt volum. En låt der skrikevokal og cymbaler skiller klinten fra hveten. (Da vi for eksempel testet JBL Tour One M3, ble diskanten ubehagelig på høyt volum.) Momentum 5? Flott på høyt volum. Jeg hører tydelig de forskjellige instrumentene, og skrikevokalen står klart mot cymbalene og skarptrommeslagene. Mot Momentum 3 er de klarere, og lydbildet føles større: Der jeg får lyst til å skru NED på treeren, er det spennende på høyt volum på femmeren.

I disse bruk-og-kast-tider er det godt at noen jobber for at ting skal vare. Ingen andre flaggskip har batterier du kan bytte selv. Kudos, Sennheiser. Grepet er bra for miljøet (og lommeboka!). I tillegg har hodetelefonene ladestopp på 80 % for å forlenge batteriets levetid. Det byttbare batteriet er et godt argument MOT å kjøpe noe annet.