Vi har lyttet etter signaler fra romvesener på samme kanal i 66 år

Louisa Mason er doktorgradsstudent ved University of Manchester. 24. juli sto hun foran astronomene som var samlet til Royal Astronomical Societys National Astronomy Meeting i Birmingham og fortalte dem at jakten på signaler fra romvesener har foregått i en forsvinnende liten del av radiospekteret.

Nesten alt som er gjort på 66 år, er gjort innenfor et bånd på 0,24 GHz. Radiospekteret det er rimelig å lete i, strekker seg opp til over 100 GHz. Det er som å lete etter en radiostasjon ved å vri på rattet et par millimeter, og så slå fast at det ikke finnes radio.

«Millimeter- og submillimeterbåndene er så godt som helt uutforsket for SETI», sier Mason.

Vannhullet

Siden Frank Drake rettet radioteleskopet i Green Bank mot Tau Ceti og Epsilon Eridani i 1960, har det aller meste av SETI-arbeidet foregått mellom 1,42 og 1,66 GHz. Området har et navn: Vannhullet.

Navnet kommer av hva som ligger i hver ende. Nederst sitter hydrogenlinjen, øverst hydroksyllinjen. Til sammen utgjør de vann, og vann regnes som en forutsetning for liv slik vi kjenner det.

Logikken har vært at en sivilisasjon som kan kjemi, ville valgt nettopp det stille båndet som er oppkalt etter molekylet alt liv trenger. Det er et vakkert argument. Det er også en antagelse ingen har testet.

Teleskopene som fantes i 1960 dekket dessuten akkurat disse frekvensene. Valget ble sittende i 66 år.

Millimeterbåndet ingen har hørt på

Mason gikk inn i arkivet til ALMA, teleskopanlegget i den chilenske Atacama-ørkenen, og hentet ut fire observasjoner gjort i det som kalles Band 3. Nærmere bestemt mellom 90,642 og 93,151 GHz.

Det er over femti ganger høyere frekvens enn vannhullet, og et område SETI knapt har rørt.

6,1 millioner stjerner, ikke 288 000

Mason tok en tidligere SETI-gjennomgang på 1327 teleskop-pekninger og regnet på nytt på hvor mange stjerner de dekket.

Det opprinnelige anslaget bygget på stjernekatalogen Gaia og landet på rundt 288 000. Da Mason istedet brukte Besançon-modellen av Melkeveien, som anslår hvor mange stjerner som ligger i en gitt retning uansett om vi ser dem eller ikke, endte hun på cirka 6,1 millioner.

Søket hadde altså allerede dekket over tyve ganger så mange stjerner som forskerne trodde. Gaia teller bare dem som er lyssterke nok til å komme med i katalogen. Resten lå der hele tiden, innenfor teleskopets synsfelt, uten å bli talt.

Ingen svarte

Mason fant ingen teknosignaturer over terskelverdiene i ALMA-dataene. Fire arkivobservasjoner dekker en forsvinnende liten flekk av himmelen, så noe annet ville vært oppsiktsvekkende.

«Fraværet av et påvist signal betyr ikke at intelligent liv ikke finnes», sier Mason.

Radiobølger er uansett ikke eneste spor. James Webb-teleskopet går mot det samme spørsmålet fra en annen kant, ved å måle lyset fra planeter rundt andre stjerner.

Poenget er ikke at Mason fant noe. Det er at hun lyttet et sted ingen hadde lyttet før, og at hun gjorde det med data som allerede lå i et arkiv. Båndet SETI har brukt i 66 år, ble valgt fordi teleskopene i 1960 ikke kunne annet. Nå kan de. Et søk som aldri er gjort, kan heller ikke utelukke noe.