HP OmniBook Ultra-test: Altfor tynn til å være så bra

OLED er det beste, uansett hvordan man snur og vender på det. Farvene er nydelige, sortnivåene er absolutt sorte. Dessuten er den lyssterk. 500 nits er bra. Lysstyrke har vært et aber med OLED tidligere, men ikke lenger.

På sort bakgrunn ser man at lyset lekker litt fra hvite områder, noe jeg var sikker på var uunngåelig helt til jeg omtalte nye Apple MacBook Pro, som visstnok har en helt fantastisk OLED-skjerm uten dette problemet.

Det er dessuten deilig med 120 Hz oppdateringsfrekvens. De aller fleste dyrere laptoper kommer med det idag. Men ikke alle er kanskje klare over det, for av og til er ikke innstillingen på. Jeg anbefaler dessuten å gå inn i skjerminnstillinger og slå av dynamisk oppdateringsfrekvens. Slik får du den deilige, myke opplevelsen hele tiden. Ellers vil den prøve å spare batteri ved å skru ned frekvensen når den kan.

Det koster litt batteri, men batteriet på denne er bra uansett.

En ting å trekke er at skjermen ikke kan bøyes mer bak enn omtrent 130 grader. Når jeg sitter med denne på fanget foran peisen, skulle jeg ønske skjermen gikk lenger bakover. Det er praktisk i krøkkete positurer som på flyet for eksempel.

Når det er sagt, fremstår farvene og lysstyrken nærmest identisk fra alle vinkler. Imponerende.

Knappene er litt uvante i starten, avhengig av hva du kommer fra. De er myke, litt stofflige, de bråker ikke, og de er deilige og fine. Jeg kan sitte i stuen og skrive uten at det plager noen. Alle husker butterfly-tastaturet til Apple som bråket noe så inn i helsike. Styreflaten er også så stor som over hodet mulig denne gangen.

Og følsom helt ut i kantene. Det gir stort rom til å flytte musen rundt på skjermen. Jeg bruker allikevel denne mest med ekstern mus over Bluetooth.

Knappene er bakbelyst, og du kan velge mellom to forskjellige styrker. Når du trykker ned en knapp, lyser den litt kraftigere rundt kanten av knappen, fordi mer av lyset slipper ut. Det gir en fin effekt.

Dette er en svært kraftig maskin. Særlig til å være så vanvittig tynn og lett. Snapdragon X2 Elite overrasker PC-nerden i meg, som har sverget til Intel i alle år. Eller, jeg hadde AMD-prosessor og Radeon-skjermkort en stund, men de senere år har jeg alltid gått for Intel og Nvidia.

Nå er det jo noe litt annet å velge konfigurasjon for en laptop og en stasjonær. Men ytelse er ytelse, og dette er naturligvis den kraftigste laptopen jeg har testet. Både i daglig bruk, filmredigering og i spill er denne stødig.

I Cinebench scorer maskinen 616 poeng på éntrådstesten av prosessoren og 2998 poeng på flertrådstesten. Til sammenligning klokker min stasjonære maskin med Intel Core i7-14700F inn på 632 poeng på en tråd og 4122 på flere tråder.

Interne SSD-disker er jo raske. Alltid raske nok. Jeg slenger allikevel med en ytelsestest som viser hvor knallrask den er. Nesten ti ganger raskere enn den eksterne Sandisk Portable SSD på 1 terabyte. Uten USB-C som flaskehals.

Viftene i denne maskinen er beskjedne. Selv når jeg kjører ytelsestester lager de minimalt med lyd. Man hører det i et stille rom, men det er ikke forstyrrende. Den blir fort varm på undersiden og etter en stund på fanget setter jeg den fra meg. Man skal visst ikke ha laptopen på fanget uansett, det er visst ikke bra for ballene.

Jeg synes det er gøy med Snapdragon i en laptop. Det har liksom alltid bare vært for telefonen. Dette er en Arm-prosessor, så jeg var litt spent på hvordan den ville fungere med Adobe-programmene. Men Macene kjører jo også på Arm. Og fra versjon 26 kjører Premiere Pro og After Effects direkte på Arm i Windows.

Samtidig som Arm fungerer bra, er det noen spill som ikke støttes, særlig de som bruker anti-juks-systemet Vanguard fra Riot eller Javelin fra EA. Begge krever x86.

Man kan også komme til å få problemer med eldre drivere for skrivere, skannere, lydkort, skjermer og slikt. Men foreløbig har jeg ikke hatt problemer.

For eksempel støtter ikke Valorant, League of Legends og Battlefield 6 Arm. Er dette kritisk for deg, gå for Intel-varianten av maskinen. Den fåes nemlig også med Intel-prosessor, men Arm-varianten er visst den aller raskeste.

Works on WoA holder en oppdatert oversikt over hvilke spill som virker.

Hvis du er som meg og sitter med en Arm-basert PC og gjerne vil spille noen av disse, kan du gå for en strømmetjeneste. GeForce Now eller Xbox Cloud Gaming lar deg strømme spill som ellers ikke kjører på maskinen.

Da kjøres spillet på en x86-server i skyen. Det er blitt overraskende bra, en genial løsning for dem som sitter på svakere maskinvare. Aller helst bør man da være koblet med kabel til ruteren.

Det største jeg har å trekke HP OmniBook Ultra for, er mangel på porter. Trenger man flere typer porter, er HP OmniBook X 14 et tryggere valg. Ultra har ingen USB-A, HDMI eller SD-kortleser. HDMI og USB-A er det jeg savner mest. Dessuten er tre USB-C-porter i realiteten som oftest det samme som to, da én er opptatt med lading. Maskinen har hodetelefoninngang, men det er vel nummeret før den ryker også. Den kunne jo i teorien også egentlig vært erstattet med USB-C.

Synd, for en maskin som er så kapabel som denne. Jeg skal klippe film og trenger plass til flere disker. Nå må jeg bære med meg en hub. Kjøpe en hub, faktisk. Men da samles båndbredden på én utgang.

AI-PC. Jeg trodde og håpet de hadde sluttet med denne AI-merkevarestrategien nå. For hva innebærer det? Når er NPU-en i bruk i Windows?

Det eneste som forteller at dette er en AI-PC, er at den høyre Windows-knappen er byttet med en Copilot-knapp. Men jeg bruker ikke Copilot. Jeg bruker Claude og Gemini. Så for meg er det bare irriterende at jeg av og til åpner Copilot uten å mene det.

Heldigvis er det enkelt å omdirigere knappen. Enten gjennom PowerToys, der du kan velge akkurat hva den skal gjøre. Eller bare i innstillinger. Der finner du et valg som lar deg sette den til en bestemt app, eller åpne søk. Eller hva det måtte være.

Batteriet er på 70 Wh. Det er mye for en maskin som veier 1,27 kilo. Til sammenligning har MacBook Air på 13 tommer rundt 54 Wh og 15-tommeren rundt 66 Wh. Godt gjort HP!

I min videotest, med avspilling av en video i Full HD, 120 hertz oppdateringsfrekvens, med 50 prosent lysstyrke og Wi-Fi på, varte OmniBook Ultra i 15 timer og fire sekunder.

Ett forbehold: Lysstyrken er oppgitt i prosent og ikke i nits.

Maskinen trakk i snitt 4,56 watt gjennom hele natten og morgenen, med et svært jevnt forbruk. Jeg lot alt annet være lukket, så dette er rene videotimer. Hverdagen er noe annet.

Tyske CHIP har testet nøyaktig samme variant og fikk 20 timer og 49 minutter med Full HD-video. De oppgir ikke lysstyrken, så jeg kan ikke si sikkert hvorfor de fikk nesten seks timer mer. Min beste gjetning er at de kjørte med skjermen mørkere. ComputerBase kom til 15 timer og 20 minutter med samme brikke, men da med YouTube i 4K ved 200 nits.

Pass på varianten. OmniBook Ultra selges også med den svakere Snapdragon X2 Plus og en 2K-skjerm på 60 Hz, og den holdt i 37 timer og 15 minutter i ITPros videotest ved 170 nits.

Ladingen går også kjapt. Fra 38 til 81 prosent tar 43 minutter, med maskinen slått på. Jeg bruker laderen på 65 watt som fulgte med, en fin liten sak, deilig at laderne er blitt mindre enn de var før, og det går raskt.

I vanlig bruk holder også maskinen i mange timer. En hel dag på kontoret går med god margin.

HP OmniBook Ultra er en utrolig pen, slank og kraftig maskin som er like god til å klippe film som til spill som kjører på Arm. Jeg elsker nesten alt ved denne maskinen, bortsett fra det begrensede antall porter.

Trenger du HDMI og USB-A uten å bære med deg hub, er OmniBook X et bedre valg. Maskinen fås i flere varianter. Jeg har testet med Snapdragon X2 Elite X2E-84-100, med 12 kjerner. Det finnes også en dyrere utgave med 18 kjerner (X2E-90-100) for dem som vil ha mest mulig kraft. Spiller du spill med anti-juks, bør du velge Intel-utgaven.