En anekdote om å kjøpe noe på gamlemåten.
Jeg rusler nedover briskeby en lørdag formiddag, på vei til mine nye kontorer i Frognerveien 44.
Øynene er hovne etter en sen kveld og det føles som at de står litt ut av hodet.
Den skarpe høstsolen gjør det ikke bedre og jeg jeg tørker de tørre øynene mine med håndbaken, men kan ikke annet enn å nyte denne dagen likevel, for snart kommer den mørke og kalde vinteren. Trærne er gule og røde og jeg tenker at Oslo er et vakkert sted.
Didrik, min venn og kollega rusler med. Vi var på samme fest i går og er i samme humør idag. Vi passerer Revmatikerforbundet, huset på Briskeby med den store hagen som vi pleide å arrangere fester i før tiden da man kunne samle så mange man ville, og svinger ned brostensbelagte Professor Dahls gate. Brosten har blitt en sjeldnere vare de siste årene, men har en egen sjarm som jeg håper byplanleggerne vil fortsette å se verdien av, selvom asfalt både er billigere og enklere.
Vestkanttorget kommer til syne og for første gang på lenge er det åpent. Vestkanttorget der fremmede slår av en prat, spiser en pølse og gjør kupp, har vært stengt i lang tid på grunn av pandemien. Når det plutselig er åpent kjenner jeg meg roligere enn på lenge. Kanskje kan verden bli seg selv igjen.
“Det er dette mennesker er laget for” utbryter Didrik. “Markedsplassen.”
“Hva mener du?” spør jeg.
“En handel er ikke bare en transaksjon” svarer Didrik. “Når du går på markedsplassen prater du med folk, stifter bekjentskap og kanskje kjøper du noe du trenger. Du får en historie og kanskje en ny venn på kjøpet. Varen er enten noe du trenger eller har lyst på, som en annen har, og derfor henvender du deg til denne.
Når du derimot går på butikken i disse tider blir du møtt av en maskin. Du scanner varene dine og betaler og så går du hjem. Egentlig trenger du ikke gå ut en gang. Du kan bestille varene hjem istedet. Du kan faktisk ligge i sengen og bestille alt du trenger. Og egentlig kan du jobbe, handle og spise i sengen.
Hvordan tror du det er å være ensom? Før i tiden møtte man om ikke annet kassereren på butikken. En gang i blant måtte man i banken, og av og til på posten. Det var i alle fall noe.”
Jeg tenker at Didrik har et poeng. Hvor effektivt behøver egentlig samfunnet å bli? Og når blir det så effektivt at det blir ineffektivt?
“Ja, du sier noe” sier jeg. “Det er møter med andre mennesker man husker. Og opplevelser ute i verden. Man husker ikke noe fra alle timene man har trykket på knapper og sett på skjerm. Ikke rart folk blir deprimerte.”
“Det er det samme med Tinder”, fortsetter Didrik. “Man swiper og swiper, skriver noen ord, så møtes man på en restaurant som nå for tiden stenger kl 12, og sørger for å bli full nok før det. Og så går man til sengs. Er kjemien god, blir det samboerskap og svangerskap. Hva slags historie er det å fortelle barna?”
Vestkanttorget er innbundet i rød og hvit sperreteip slik at publikum blir tvunget inn og ut på samme sted. Et sekund undrer jeg meg over hvor lurt det er å presse menneskene gjennom en inngangssluse, om motivasjonen er å holde folk spredd. Men så tenker jeg at de nok vet hva de gjør. Det er vel for å sikre at folk smører seg med Antibac ved inngangen, tenker jeg. Men fungerer egentlig Antibac på virus? Tja, kanskje litt.
Jeg har mange spørsmål, men parkerer sykkelen på en stolpe og så sniker vi oss under teipen og inn på markedet. Pølsemannen serverer pølse og kaffe og vi bestiller dobbel rasjon og rusler over torget.
Vestkanttorget har alt og har man øynene med seg kan man gjøre et kupp. Idag er det påfallende mange boder som selger asjetter med bilde av gamle kronprinsesse Märtha. Mannen i en av bodene kan fortelle at hun døde ung, bare 53 år gammel og at kronprins Olav, som senere skulle bli konge, sørget enormt over hennes bortgang. Märtha rakk aldri å bli dronning, men døde av kreft i 1954. Jeg merker meg at det er mye jeg ikke vet om det kongelige slektstreet og noterer meg bak øret at jeg må huske å google mer.
Det er godt å være ute blant folk igjen og jeg ser at Didrik stråler. Folk trenger å møtes, det vet vi. Nå virker ting for første gang litt mer normalt.
“Jeg tror korona har vært veldig skadelig for folkehelsen” sier jeg. Didrik tar ironien.
“Didrik, se her.”
Jeg har funnet en Nintendo 64. Konsollen jeg vokste opp med, objektet som for meg har aller størst nostalgisk verdi i hele verden. Ingen annen ting henter frem så mange minner som denne ikoniske boksen. Men den mangler en kabel.
“Den mangler en kabel”, sier jeg.
Damen står over meg og prater med en annen kunde, men snur seg når jeg avbryter henne midt i en setning.
“Unnskyld, hva sa du?” spør damen.
“Den mangler skjermkabelen”, sier jeg. “Den er nok vanskelig å oppdrive, sånn isolert. Den skal puttes inn her.”
“Et øyeblikk bare, så skal jeg hente jenta som selger Nintendoen”, sier damen.
Hun roper på noen, jeg oppfatter ikke navnet i farten, men en yngre jente, kanskje litt yngre enn meg, dukker opp.
“Er du interessert i Nintendoen?”, spør hun.
“Ja”, sier jeg. “Men den mangler dessverre grafikkabelen, og uten den er den ikke mye tess.”
“Den har jeg baki her”, sier jenta. “Jeg var redd for at noen skulle stjele den med seg, så jeg la grafikkabelen til siden, så det ikke skulle være like fristende.”
Det var smart.
“Jeg skjønner at du har peiling”, sier hun.
“Ja, men vil du virkelig selge dette klenodiet?”
“Jeg har to”, sier hun. “Den ene vil beholder jeg. Jeg sjekket på Finn.no og de går for i alle fall tusen kroner.”
Didrik står et par meter unna og iaktar hele seansen.
“Ja, dette er jo prima vare”, sier jeg. “En sjeldenhet, og med to tilhørende kontrollere i god stand, er det nesten ikke til å tro. Og jeg har jo massevis av spill hjemme.”
“Jeg har ventet på en som deg”, sier hun. “Jeg kunne solgt den på Finn, men jeg ville mye heller møte kjøperen her på Vestkanttorget for å være sikker på at den går til en som vil være snill med den. For meg har den stor affeksjonsverdi.”
“Det kan man se”, sier jeg. “Så god stand som den er i. Jeg mener dette er den beste konsollen som er laget, relativt sett med epoken tatt i betraktning. Det er helt utrolig hvor mange klassikerspill Nintendo klarte å produsere. Men virker den?”
“Jada, alt er som det skal være. Jeg slenger med en overgang til gammel antenneinngang i tilfelle du skulle få bruk for det. Og så skal du få den for 300.”
“300, virkelig”, spør jeg. “Jeg slår til.”
“Ja, jeg ser at du kommer til å bli glad i den.”
“Tusen takk” sier jeg. “Jeg driver faktisk en podkast som heter Teknokratiet. Lytt til episoden som kommer neste fredag så skal jeg fortelle om røverkjøpet.”
Vi takker for handelen og i hånden har jeg en papirpose med Nintendo 64 og to kontrollere i perfekt stand. Jeg skal ha den på kontoret tenker jeg. Så kan vi spille Diddy Kong Racing, Super Mario, Zelda Ocarina of Time og Majora’s Mask og Perfect Dark og kanskje litt Mario Kart mellom slagene. Jeg må bare skaffe en overgang fra scart til HDMI. Eventuelt en gammel TV.
“Hva var det jeg sa?”, spør Didrik.
“Hva mener du?”
“Hva var det jeg sa om markedsplassen? Der fikk du en historie med på kjøpet. Det der hadde ikke skjedd på selvbetjeningen. Og heller ikke i nettbutikken. Og du klarte til og med å sikre deg enda en lytter til podcasten. Din luring.”
Anekdoten kan du høre 37 minutter 47 sekunder ute i episode 17 av Teknokratiet:
